Har du noen gang publisert en bilde du ikke har tatt selv? Kanskje var det et bilde en venn av deg hadde tatt på telefonen din, eller noe du fant på google. Skrev du at du ikke hadde tatt det selv? Det er kanskje litt flaut å tenke på, for vi vet at det kanskje ikke er helt greit. Men hvorfor er det ikke det? Om du vil bruke noe som en annen person har skapt, eller om noen vil bruke noe DU har skapt som er det lover og regler for hvordan det skal gjøres.
Foreleseren vår definerte opphavsrett slik:
«Opphavsrett er rettigheter knyttet til ikke-materielle produkter.»
Geir Christian Johannessen, 20. januar 2020
Det er altså rettighetene til å tjene penger på og ha eierskap over åndsverk; altså litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk. Når en legger inn innsats for å skape noe, er det du har skapt ikke uten verdi. Blodet, svetten og tårene du har lagt inn betyr noe. I hvert fall så langt noen kan bruke det eller at det har en viss kompleksitet – ikke alt regnes som åndsverk i lovens øyne.
Gjennom digitale medier spres innhold i en forrykende fart. Et bilde du har tatt og lagt ut på Instagram kan plutselig dukke opp på en annen persons konto. Men legg fra deg telefonen og vent med å sende den meldingen til advokaten din: dette i seg selv er ikke nødvendigvis ulovlig. Det kommer an på forholdene for bruken av bildet ditt.
Om du legger ut et bilde så må du kreditere den som har tatt bildet. Det er ganske grunnleggende. Men er det nok? Vel, nei. I utgangspunktet må du alltid spørre om tillatelse fra dem som har skapt åndsverket hvis du har lyst til å bruke det.
Tillatelse er ikke alltid gratis. Fotografer, malere, animatører, film-skapere, forfattere og alle andre som lever av å skape åndsverk må ha et levebrød. Det betyr å ta seg betalt for at folk skal bruke verkene deres, og når folk ikke betaler for denne bruken er det tyveri. Om du vokste opp på 2000-tallet så har du kanskje sett videoen «Piracy is a crime», som ofte ble vist når man spilte av en film på DVD. Den sammenlignet det å laste ned innhold ulovlig på nett med å stjele en bil, en veske eller en TV. Den har et godt poeng som er relevant her også; bare fordi det er tyveri på digitale medier betyr ikke at det at det ikke er ulovlig.
Man kan irritere seg grønn når man skal kredditere alle mulige mennesker for stort og smått hele tiden, men når alt kommer til alt så må man «give credit where credit is due». Det viktigste å huske er å gjøre ditt beste i å si hvor du har fått et innhold fra, spørre om lov før du bruker innhold og betale for innhold som koster penger. Det er regler som gavner alle som skaper innhold – og det inkluderer deg selv.
Det var alt for nå. Sees neste uke!
Dette innlegget har hentet informasjon fra en forelesning, «Åndsverk, opphavsrett & digitale medier» i faget KOM-109 ved UiA, holdt 20.01.2020 holdt av Geir Christian Johannessen
Fagblogg om Digitale Medier 